Forberedelseskurset i NY var nok den beste starten på året mitt jeg kunne få. Hadde det skikkelig morsomt, traff masse nye folk, som jeg fortsatt har kontakt med. NY var bare herlig. Da jeg landet på flyplassen i Texarkana og skulle møte vertsfamilien min, var jeg skikkelig nervøs, men samtidig veldig rolig. Jeg hadde jo hatt kontakt med dem omtrent daglig siden i februar en gang. Det var en annen utvekslingsstudent med meg også, og hun satt og gråt hele turen fra Dallas til Texarkana fordi hun savnet familien sin i Sveits sånn. Og da tenkt jeg "Wow, håper virkelig ikke jeg kommer til det punktet." Og det har jeg enda ikke gjort! Så klart, jeg savner jo hjemme, alle vennene og familien, men jeg hard et så bra her, at jeg nesten ikke vil dra hjem.

Tror ikke jeg kunne vært heldigere med vertsfamilien min (det sier nok alle som er heldige, men). Jeg har blitt så glad i dem, og det kommer til å bli like vanskelig å dra fra dem når den tid kommer, som det var å dra fra familien min i Norge. Det samme gjelder vennene mine jeg har fått her. Den første personen som snakket til meg først skoledag, har nå blitt bestevenninna mi over her. Vi har masse moro sammen med alle de andre i gjengen. Drar på kino, shopping, camping, svømmeturer, og bare finner på morsomme ting.

Det som overrasker meg mest, når jeg tenker på det, er hvor annerledes jeg er her i forhold til i Norge. Det er som om jeg er en helt annen person, men på samme tid er jeg meg selv. Livet mitt i Norge er bare så forskjellig fra livet mitt her. Og jeg liker begge, no complaints! Om jeg hadde truffet de samme folka som er vennene mine her, i Norge, hadde vi nok ikke engang snakket sammen. Det har fått meg til å innse hvor mye turen hit har åpnet meg opp som person. En annen ting er også religionen. De aller fleste her er rimelig kristne, og før jeg kom hit var jeg det absolutt motsatte av religiøs. Jeg har ikke blitt religiøs eller noe, det er bare det an nå forstår jeg litt mer hvordan så mange folk kan tro på den måten. Jeg vet allerede at jeg har vokst som person. Det er litt godt å tenke på.

Som jeg sa, er jeg ikke akkurat kjempegira på å dra hjem. Da jeg dro hjemmefra, var dette det nye og ukjente, men nå er alt det jeg reiste fra i Norge nytt og ukjent. Det er litt skummelt.

Til slutt vil jeg bare si tusen takk til dere, som har gjort mitt år her i USA mulig. Det er friendship og family for life jeg har møtt her, har blitt så glad i dem alle sammen.

Har du spørsmål til Alice? Kontakt henne på e-mail: alice_nf@hotmail.com