Det er skremmende å åpne opp heimen for et vilt fremmede menneske, som skal bo hos deg over tid.

I all hovedsak, så gjør vi ikke det, men plutselig står vi i en situasjon hvor vi sier ja til nettopp dette. Etter å ha vært vertsfamilie inneværende høst har jeg gjort meg noen refleksjoner om det å åpne døra mot det ukjente. Kanskje mitt siste “sett utenfra” kan åpne din dør.

Etter å ha hatt et familiemedlem ute i verden på språkreise, og dermed fått kjennskap til vertsfamilie og verdien av at noen sa ja, var vi positive til systemet. Gjennom vår kommunikasjon med STS education Norge, kom det etter hvert en mail med spørsmål om å bli vertsfamilie. Mailen var sendt til en mengde mennesker, og i utgangspunktet kunne jeg trykke delete og være ferdig med saken. Men så er det noe med det som fester seg i minnet og ligger der på lur. Hvorom allting er – vi svarte tja etter noen dagers betenkningstid. Plutselig – og før vi fikk tenkt mer på det – var intervjurunde gjennomført, med heimebesøk og avtale i boks. Vi var blitt vertsfamilie. Skal ikke stikke under en stol at vi fikk litt kalde føtter. Vårt hjem, et helt vanlig hjem - var det godt nok? Vanlige mennesker, i full jobb, med travle hverdager - var vi egnet til dette? STS beroliget oss; det er akkurat det som er poenget, sa de. Helt vanlige folk, med vanlige hjem og vanlige liv. Så stod vi der, spente og nervøse, på flyplassen. Et nytt familiemedlem skulle ankomme Helgeland.

Det var ikke så skummelt å ta inn en fremmed som vi tenkte på forhånd. Tanker som:  Enn visst ho ikke ville trives, og dagene ble vanskelige. Hva hvis heimlengsel tok overhånd, og vi ikke var gode nok omsorgspersoner. For ikke å snakke om maten, ville ho like den? Våre bekymringer var grunnløse. Å være vertsfamilie har beriket oss, og satt ting litt i perspektiv. Vi har fått kunnskap om en litt annen kultur og vi har lært litt språk. Vi har lært fra oss vårt eget språk og gitt videre kunnskap om norske tradisjoner. Vi har vært en mer rundt middagsbordet, vært en mer som har ledd sammen med oss og vært med oss i familiære sammenhenger. Det har vært en mer å si natta til og hjelpe med lekser. Absolutt overkommelig. I tillegg har vi fått en ny bekjent/venn og stiftet bekjentskap med hennes familie i et annet land. Forhåpentligvis, et bekjentskap som ikke stopper ved hjemreise.

Å åpne døra i vertsfamiliesammenheng var relativt enkelt. Egentlig på tross av vissheten om at vi skulle ha et ekstra familiemedlem et halvt år. Refleksjonene omkring vår rolle, og hvor enkelt det egentlig var – har gitt oss ei fin erfaring. Det er ikke viktig om huset er lite eller om man deler samme baderom. Det viktige er at man sier ja til å gi et menneske en mulighet. Hadde ingen sagt ja, ville vertsfamilier ikke eksistert.

Vår viktigste erfaring, nå når tida som vertsfamilie snart er omme, er: Vanlig er ok, alle kan om de vil!